Hvem skulle tro at jeg skulle ende opp på et småbruk i Finsland?

Jeg vokste opp på Hornnes, i Evje og Hornnes kommune. Det var en bekymringsfri og god oppvekst, med kort vei til skole, venner, fritidsaktiviteter og naturen. Likevel hadde jeg alltid en utlengsel til «byen» og det store utlandet. Da dagen kom da jeg var ferdig på Hornnes Videregående skole og skulle flytte, var jeg fast bestemt på å legge landsbygda bak meg og aldri vende tilbake. Og slik ble det i mange år. Først til Oslo for å studere, så backpakking og så mer studier i Kristiansand.

I 2006 møtte jeg Kim, min store kjærlighet, som jeg nå er gift og har tre barn med. Vi hadde ingen planer om å bo på landet og drive et småbruk. Men ting blir ikke alltid som en hadde tenkt… Far til Kim, Ole Gunnar døde i 2002 og Glenn, bror til Kim overtok gården. Fire år senere, døde han av kreft. Det var den sommeren vi ble sammen. Kim og Glenn var bestevenner og brødre, de hadde et veldig nært bånd. Da Glenn døde ble det naturlig for Kim å flytte opp på gården. Det var boplikt og det var han som hadde odel etter Glenn. Etter ett år flyttet jeg etter. Her ble eldste jenta vår Ella født. Selv om vi flyttet da hun var 1 ½ år, har hun alltid følt seg som Finslending. Da hun var liten sa hun: «Jeg kommer fra et annet land, og det er FinsLAND».

Selv om det var mye med Finsland og bygdelivet som vi likte, var vi likevel ikke klar for et liv på landet. Vi flyttet til Kristiansand og ble boende der i ca. 6 år. Etter flere år i byen og barn nr. 3 på vei, måtte vi ta et valg. Selge gården eller flytte opp igjen. Med tre barn og mindre bruk av byens fasiliteter og muligheter, begynte vi å leke med tanken om et rolige liv på landet, med dyr og egendyrket mat. Slik ble det, den sommeren da minstejenta, Nora var 1 år solgte vi huset på Grim, og flytta til Øvland. Etter at vi flytta har vi aldri angret et sekund… I en romantisk fortelling og for mange kunne dette vært utfallet. Men slik har det ikke vært.

Det har vært hardt arbeid, frustrasjon, mange nedturer, tvil om vi har valgt det rette, krangler, tårer og sinne, og mange timer på tur i skogen. Men vi har hatt mest gode stunder, opplevelser vi aldri ville fått om vi hadde bodd i byen, gleden av et fritt liv med dyr og naturen tett på. Ungene har fått oppleve å ha sau, gris, geiter, høner, katt, kanin, hamster og hund. De har måtte se dyr bli født og noen miste livet, de opplever gleden av å gå ut i hagen å hente poteter til middag og deilige søte tomater fra drivhuset. Barna lærer det å måtte bidra for at vi skal få hjulene til å gå rundt, vi er et lag hvor vi også trenger de, ikke bare de som trenger oss. Det tror jeg det er en enorm læring i, og jeg håper at de vil se tilbake på dette når de blir voksne og sette pris på den oppveksten de har hatt.

Livet på landet har måtte modne på oss, og fortsatt må det nok det. Mye av det vi holder på med på gården har vært nytt for oss, vi har sett hvor mye vi ikke kan, men også hva vi kan og har lært. Det gir en utrolig mestring og glede når vi ser tilbake på hva vi kan få til og hva vi har fått til.

Nå står låven nesten ferdig, og jeg er utrolig stolt og fornøyd med resultatet. Foretaket mitt, «På Øvland» har begynt å gi noe inntjening og med flere ting på gang, er jeg spent og gleder meg til 2025.